Kjære damer,
jeg er lei for manglende oppdateringer her på bloggen i sommer. Men dere vet hvordan det er. Å steke grove vafler på hytteterrassen i all slags vær så folk som farer forbi kan forstå hvem vi er, tar på. Med 1141 (og kjapt stigende) bilder tagget med #grovevafler på Instagram, sier det seg selv at det kreves en kvinne for å holde seg på topp i den feeden. Skiver med brunost i stedet? Ja, men da er du oppe i 15.402 taggede bilder. Ferden til den toppen er beinhard.
Men det er et annet fenomen enn brunost og grove vafler som virkelig illustrerer hvor slitsomt det er å være kvinne i sommerferien. Nei, jeg snakker ikke om at antall delte Instagram-bilder fra sommerens toppturer er ekvivalent med sesongens stigning i sosiale kapital. Fenomenet jeg snakker om er fra den virkelige verden. Det er helt skjult i sosiale medier. Til gjengjeld er det svært synlig både i gatebildet i Italia, langs spanske strender, norske strender, danske strender, på campingplassene, bensinstasjoner, kjøpesentre, Tusenfryd, Hunderfossen, Dyreparken, i Kardemommeby, IKEA, Legoland, Lalandia, danskebåten, taxfree-butikkene, og alle steder den gjennomsnittlige norske kjernefamilien vanligvis ferdes om sommeren. Jeg snakker selvfølgelig om alle de sjukt trege norske mennene.
De norske mennene er så trege at deres bedre halvdel alltid ligger minst tre meter foran dem i løypa. Har dere lagt merke til det? At kvinner alltid går først, leder an, viser vei, og må geleide resten av familien videre. Og, fordi menn er så trege, må kvinner stoppe opp, vente, og stå der med armer som senkes og heves, og senkes igjen, og stemmer, som tross et opplagt hav av underbygget frustrasjon, tålmodig og dempet kaller både mann og barn etter seg i løypa – gjennom trange italienske smug, på stranda mellom hurtigtørkende tyrkiske håndklær, mens den aller beste plassen iherdig forsøkes lokalisert for egne hurtigtørkende håndklær, opp på fjelltoppene, på kryss og tvers gjennom IKEA, eller tax-free-butikken, alt samtidig som man forsøker å effektivisere med å plukke multer til årets juledessert, prute til seg noen lokalt produserte italienske kniplingsduker, nå de oransje IKEA-serviettene og billigste duftlysene for kommende mørke høstkvelder, eventuelt en topakning med dagkrem type anti-stress, om du er i taxfree butikken. Eller verst av alt, når jeg står der foran køen til Lalandia-toget, og stadig flere passerer meg takket være min trege mann, og jeg ikke har annet å stålsette meg med enn å oppdatere meg på feeden til gamle klassevenninner. For ikke kan jeg rope høyt. I motsetning til menn som kan skyte høyt med ild og vrede, vet vi jo alle at kvinners autoritet minker proporsjonalt med stigende stemmevolum. Er det rart man blir sliten av ferie når man er kvinne?
Men nå er jeg tilbake igjen med mer eller mindre faste fredagskommentarer. Og det er i sannhet en lettelse at denne ukas obligatoriske Facebook-aktivitet for kvinner kun er å dele et rødt hjerte til felles kamp for kreftsaken. Den oppgaven er allerede strøket av todo-listen min. Har du ikke delt hjertet ennå, anbefaler jeg forresten å vente til søndag kveld ved nitiden. Det er ukas peak-periode på Facebook, og sammenlignet med i dag fredag, vil minst dobbelt så mange få med seg at du er en oppdatert dame som tar samfunnsansvar.
Hjerte til dere alle, kjære damer!
