Hei igjen, damer! Det er fredag, og jeg vil igjen, til glede for dere, dele mine vekslende tanker og følelser om livet som kvinne 40 pluss.
Men først, fikk dere med dere at Märtha Lousie ble Mette-Marit i den online prinsesse-testen hun tok denne uka! LOL, men det hadde vel egentlig vært morsommere om hun tok en Twin Peaks-test. Jeg setter neste måneds inntekt fra mitt nyoppstartede og nettbaserte finn-deg-selv-som-et-unikt-snøfnugg-kurs på Loglady, altså damen som bærer på en vedkubbe som gjennom tankekraft gir henne klarsynte råd og fremtidsvisjoner!
I min venninnegjeng er vi forresten to Mette-Marit-er, én Elsa fra Frost, to Claire Underwood fra House of Cards, tre Carrie Bradshaw-er, og meg selv som har manipulert en test sånn at jeg ble Elaine Benes, altså Elaine fra Seinfeld, som lanserte begrepet «sponge-worthy», da det fortsatt eksisterte prevensjonssvamper. Jeg ble først George Costanza, jeg snakker skallede George, uten jobb og penger, som bor hos foreldrene, og som etter en tur på stranda bestemmer seg for at siden alle avgjørelser han noensinne har tatt har brakt ham ulykke, vil han nå, i håp om bedre karma, gjøre det motsatte. For George betyr det å være ærlig, behandle kvinner som mennesker og være tålmodig med andre. Det tok åtte forsøk, men til slutt var jeg Elaine, og kjenner meg veldig som henne, spesielt når hun forklarer Jerrys jomfrukjæreste om hvordan menn skifter personlighet totalt etter sex, at oppførselen deres kan sammenlignes med en tyv som flyr fra åstedet; har reddet meg fra dyp depresjon både før og nå, all den tid det kan sammenlignes med hvordan menn tilpasser seg kvinner 40 pluss. Jeg liker ærlig talt sjokolade bedre enn mennesker.
Om du ikke har tid og penger til å gjennomføre nettkurs i NLP-coaching, kjøpe selfie-stick og filme deg selv mens du vandrer nedover hovedstadens paradegate og deler dagens takknemlighetsliste, kan du ta en personlighetstest via Facebook og oppnå samme effekt.
Dette bringer meg til det viktige spørsmålet alle kvinner i førtiårene må stille seg daglig: Hvem er jeg egentlig? Eller i vår postmodernistiske tid: Hvordan ser andre meg egentlig? Tross mengden av personlighetsquis-er og nettbaserte selvrealiseringskurs er det mange som sliter med å finne seg sjøl. Det var selvfølgelig mye lettere på 90-tallet da vi som nå er i førtiårene var unge, og bare var naive og likandes nabojenter som Rachel Green i Friends. Nå etter at det digitaliserte informasjons- og analysesamfunnet har eksplodert, har vi så innmari mange flere muligheter for å finne oss sjøl, og alle som en gang var Rachel har til og med redefinert egen historie og sitt tidligere Rachel-jeg til Noora i Skam, tross at de de siste fem årene på Facebook har testet positivt på Hermine i Harry Potter som sitt ungdoms-jeg, men nå plutselig uansett betror at de også var totalt avhengige av rød leppestift, var feminister, slang dritt til skolens drittsekk, og minst en gang i løpet av videregående skole korrigerte spansklæreren på feilfri spansk, igjen på tross av, for det var jo glitrende koralleppestift som var trendy på slutten av 90-tallet, og det var Rachel Green-sitater som «Mm-hmm. Oh, so typical. Ooo, I’m a man. Ooo, I have a penis. Ooo, I have to win money to exert my power over women … .» vi da anerkjente som fabelaktig feministhumor. Men jeg skjønner jo at dette er det omstilling og digitalisering handler om! Og om du ikke har tid og penger til å gjennomføre nettkurs i NLP-coaching, kjøpe selfie-stick og filme deg selv mens du vandrer nedover hovedstadens paradegate og deler dagens takknemlighetsliste, kan du ta en personlighetstest via Facebook og oppnå samme effekt.
Mulighetene er mange i dag om du vil presentere deg selv som et unikt snøfnugg og med en uklassifiserbar personlighet slik at du passer inn i gjengen du liker å ligne på og identifisere deg med. Vi skal være glade for det, for på nittitallet hadde vi bare papir og post og hustelefon til bruk når vi ville dele takknemlighetslisten med andre enn nærmeste familie, og det var svært lite effektivt i den personlige merkevarebyggingen. Når kvinner 40 pluss flyttet tilbake til hjembyen fra hovedstaden, og oppdaget at folk fortsatt husket den ene gangen de glemte å ta av prislappen på Moncler-jakka de bare hadde deponert på, da hadde de realistisk sett ikke så mange andre muligheter enn homeparties for Tupperware og Oriflame for å bygge sosial kapital og tjene penger samtidig.
Men Carrie, virkelig? Det er tross alt så 2000, og nå minst ti år siden dagens carrie-er flyttet fra hovedstaden og ga opp sex og singelliv til ekko av Carries hånlatter da Miranda fortalte at hun vurderte å forlate Manhattan til fordel for Brooklyn. Den dama var både selvopptatt og frekk. Og når det gjelder Claire Underwood, er det ikke bortkastet å bruke en narsissistisk personlighetsforstyrrelse på kakebaking og manipulerende evner på FAU-arbeid? Det nærmeste vi kommer prinsesse er Elsa, jeg kjenner meg så igjen i redselen for å bli avvist, og avslørt for ikke å være et unikt snøfnugg allikevel.
Å, kjære damer, om vi bare turte å stå frem som Logladies. Det hadde gjort det mye lettere i realiseringen av vår kollektive identitet, og ikke minst gjort den interne dynamikken bedre i alle landets venninnegjenger. Og nå kribler det så innmari i fingrene etter å skrive om Let it go, den nydelige sangen … . Men jeg kan ikke, kan ikke det, så jeg slutter her, fordi, som dere sikkert for lengst har forstått, jeg vil så gjerne være en Elaine Benes, Queen of the Castle. For som George Constanza sa: Just remember, it’s not a lie if you believe it.
God fredag fra Karianne!
