Jeg skulle ønske jeg kunne si gratulerer, men den etterlengtede selvtilliten kommer ikke automatisk på førtiårsdagen. PH-lampa Zapfen i taket og Dennis Marquarts flaggermusstol i lær som blir lekrere med årene på soverommet hjelper dessverre heller ikke særlig på i prosessen med å finne seg selv.
Det eksisterer en del myter om det å bli førti år. Og, siden det er rett før min månedlige røde fare, ja, altså mensen, og, jeg generelt har vært både skuffa og sur de siste ukene, blant annet på grunn av presentasjonen av Norges nye kjendispar Peter Pihlgård (37) og Vendela Kirsebom (50), og ikke minst fordi alle sniker seg foran meg i køen, alltid, så jeg gang på gang må resonnere over om jeg skal bli enda surere, og bruke energien til å sette standard, eller om jeg skal la det gå, gi slipp, innse at det ikke er verdt det og at jeg bare kommer til å tenke dårlige tanker om meg selv hvis jeg sier noe, tenke at jeg er den kjerringa jeg alltid har tenkt at jeg aldri skal bli, men så, ok, allikevel føle på gleden ved å rope «Nei og atter nei» når Se & Hør ringer, og tilbyr meg seks måneders abonnement til 99,90, og til og med også kjenne en slags glede ved å benytte anledningen til å si at den uendelige tristheten jeg føler over den pågående debatten om livskvalitet hos mennesker med Downs syndrom, holder for meg, takk, før jeg slenger på røret så hardt som det går an når man som voksen har blitt tvunget til å lære seg at det plutselig bare handler om å klikke på et lite og rødt sirkelsymbol, ja, på grunn av alt dette, blant annet, skal jeg knuse mytene om å bli førti. I hvert fall skal jeg knuse én av dem!
Jeg skulle ønske jeg kunne si gratulerer, men den etterlengtede selvtilliten kommer ikke automatisk på førtiårsdagen.
Selvfølgelig misliker jeg, tross alt, å være den kjipeste dama på festen, være den som faktisk ødelegger hele festen, og som roper om Keiserens nye klær. Men, hallo, ingen ser slankere ut selv om det står en X på låret av treningstightsen. Botox gjør bare at du ser annerledes ut. Pannelugg får deg ikke til å se ut som den yngre Kate Moss, ikke en gang som Kate Moss. Slitne jeans er kanskje trendy, men er du over førti får de deg til å se mer sliten ut. Deltakerne i Bli ny-sesjonene med motemagasinene velges blant dem som har potensiale for å se mest sliten ut. Av 2,353,652 onlineartikler fra 950 forskjellige medier er kvinner brukt som kilder i kun én fjerdedel av artiklene*. Jeg skulle ønske jeg kunne si gratulerer, men, den etterlengtede selvtilliten kommer ikke automatisk på førtiårsdagen.
PH-lampa Zapfen i taket og Dennis Marquarts flaggermusstol i lær som blir lekrere med årene på soverommet er ikke å finne seg selv.
Det er ikke sånn at «Endelig, jeg er førti år, nå har jeg den selvtilliten jeg alltid har fortjent! Nå ble jeg endelig komfortabel med meg selv. Jeg sammenligner meg ikke lenger med andre.» Om du tror at du etter all usikkerheten omkring karrierevalg gjennom tjue- og trettiårene, ambivalensen i valg av et liv med designveske på armen eller gul Fjellreven-sekk på ryggen, et forhold til soyamelklatte eller kumelklatte, grønn te eller svart te, strandferie eller storbyshopping, og å gå for Converse eller stiletter, nå kan senke skuldrene fordi du i selvtillitens rus finner deg selv, da tar du feil. Du vil snart innse at du har færre valg enn noensinne før. Å henge PH-lampen Zapfen i taket og putte en Dennis Marquarts flaggermusstol i argentisk lær som bare blir lekrere med årene inn på soverommet handler ikke om å finne seg selv.
Så skjønner du det, at du er førtitre. At dette er deg nå.
Det er som med flipflops. Ingen kler flipflops. Det er behagelig å innbille seg det, men jo eldre du blir, jo større innsikt får du i slike usannheter. (Jeg snakker om hard hud, liktorner, dårlig match med fargen på tåneglene, etc..) For å bli førti handler om å kaste hodet bakover og le høyt av kollegaens vits, blunke til bussjaføren, blunke til mannen din ved frokostbordet, synge høyt i bilen, kjøpe ny knallrød leppestift fordi det er vår og tenke at du har draget når den unge mannen i kassa på Rema smiler til deg, og så, bang, møte dét øyeblikket. Kanskje har du vært på toalettet og vasker hendene foran speilet, kanskje kikker du opp i bussens sladrespeil, i bilens bakspeil, kanskje får du et glimt på vei ut døra, idet du knyter skjerfet foran speilet, enda en gang rundt halsen. Du blunker. Og det handler om det øyeblikket da du blunker. For det er ikke den du trodde som blunker der i speilet. Det ser ikke ut som deg. Det er ei dame som har rynker, gråskjær i håret, bredere rumpe, mindre pupper, og som er mye eldre enn deg. Hun ser trøtt ut. Hun blunker igjen. Så skjønner du det, at du er førtitre. At dette er deg nå.
Å bli førti år handler om å oppleve det øyeblikket, igjen og igjen. Og det er ikke mye selvtillit å hente i det. I hvert fall ikke om du sammenligner med selvtilliten til en middelmådig hvit mann. Dessuten, med vissheten om at kvinners tilstedeværelse i media er omvendt proposjonal med kvinners alder, ser du, også med bare ett øye, at du er i ferd med å bli en latterlig parodi. Beklager, å knuse myten om selvtillitsboost for kvinner førti pluss, men en gang den kjipeste dama på festen, alltid den kjipeste dama på festen.
God fredag fra Karianne
–
*«Women Are Seen More Than Heard in Online Newspapers»
