Kjære alle foreldre, «Trigger Warning»! I denne barneboka blir en liten fisk myrdet av en stor hai.
Jeg har tidligere skrevet om Jon Klassens første bok i hatte-triologien: Jeg vil ha tilbake hatten min (2011). En hatt blir stjålet, og i tillegg til tyveriet, er også løgn og drap ingredienser i denne barneboka. Når den avslutningsvis snur opp ned på hele fortellingen, kan den, tross barnevennlige og innbydende illustrasjoner og enkelt tilgjengelig verbaltekst, nesten sammenlignes med en mørk noir-fortelling.
Men, dette er jo ei barnebok, og en bokhandler forteller faktisk til Publisher Weekly om flere kunder som, tross at de elsker bokas innledning og illustrasjoner, blir skuffet over den morderiske avslutningen. Kanskje er det slik at de fleste forventer at ei barnebok kun skal ha «rom av lykke», løse dilemmaer på en moralsk oppbyggelig måte, og virke som rettesnor på livets videre vei?
Ja, ja, da er man i samme bane som studentene ved flere amerikanske universiteter som krever «Trigger Warning» på litterære klassikere – for eksempel for å advare mot kvinnehat og vold i Fitzgeralds Den store Gatsby, om mulige selvmordstanker som følge av Woolfs Mrs. Dalloway, og selvfølgelig en rekke uheldige menneskelige trekk i William Shakespeare samlede. (Her hjemme i Norge ble forøvrig «Trigger Warning» sist bebudet av Linnea Myhre for NRK-serien Innafor.)
Men, tilbake til Jon Klassens hatte-triologi. I oppfølgeren Dette er ikke min hatt (2012) blir en hatt igjen stjålet. Denne gangen er det en liten fisk som rapper hatten til en hai. Han tror han skal komme unna med det, men blir drept av den store haien. Her er en «Trigger Warning»:
Kjære alle foreldre, «Trigger Warning»! I denne barneboka blir en liten fisk myrdet av en stor hai. Den lille fisken er (var) dum nok til å tro at han kunne slippe unna med å stjele haiens hatt. Det gjør han ikke. Haien spiser ham sprell levende.
Barnet ditt får ikke beskrevet fiskemordet, verken i verbalteksten eller gjennom illustrasjonene. Bokas handling følger en lineær tidsakse, men ved det naturlige oppslaget for mord-scenen, vises kun tang og tære. Det er ikke et blodspor å se.
Indisiene for mordet presenteres dog på rekke og rad, og de er både morsomme og nervepirrende å følge. Tang og tare-sidene kommer umiddelbart etter at den lille fisken godtroende tenker for seg selv: «Ingen vil noensinne finne meg»; og, før et oppslag der haiens hale forsvinner ut av bildet fulgt av to forskrekkede krabbeøyne. Dette er øynene til samme krabbe som tidligere angir den lille fisken ved å vise haien veien til skjulestedet hans.
Ikke minst tyder også bokas plutselige slutt på at fisken er drept. Den lille fisken er (var) fortellingens hovedkarakter og jeg-forteller, og verbalteksten i boka formidler fiskens tanker. Etter tang og tare vises kun illustrasjoner! De to siste sidene viser dessuten haien sovende med en altfor liten hatt på hodet. Den samme hatten fisken stjal.
Så, det er nok opplagt at bokas forfatter er skyldig i å kombinere illustrasjoner og verbaltekst på en slik måte at de sammen skaper en spennende fortelling om tyveri, angiveri, og drap. Et eksempel som også underbygger dette, er oppslaget der den lille fisken beroliger seg selv med at haien han har stjålet hatten fra sover, og ikke kommer til våkne. Samtidig som disse tankene kan leses, serveres illustrasjonen som viser at haien faktisk våkner. En nifs spenning formidles, og det gis et frempek på at noe som ikke er så bra kommer til å skje. Leseren gis et rom i teksten til å fundere på hva det kan være.
Et lignende rom for å tenke selv skapes avslutningsvis med utelatelsen av fortellingens viktigste hendelse – selveste mordscenen. Å la være å fortelle kan være effektiv fortellerteknikk. Drapet på fisken må nemlig du som forelder hjelpe barnet ditt til å fundere seg frem til selv. Eventuelt klarer kanskje de eldste førskolebarna det helt på egenhånd.
Og tenk! Det er nettopp dette som er så fantastisk med den beste litteraturen. Den gir rom for egne funderinger og refleksjoner. Det kan skje gjennom Klassens geniale og humoristiske skapelse av et barneperspektiv som inviterer til å tenke på om det er greit å stjele, tyste på en venn, og at mord nok er i drøyeste laget som straff for tyveri. Det kan også skje når man leser en litteraturklassiker som Mrs. Dalloway. Er du en av dem som synes «Trigger Warnings» er lurt, kan det være at det egentlig er dine egne tanker du frykter mest.
Bøkene i Jon Klassens hatte-triologi inkluderer Jeg vil ha tilbake hatten min (2011), Dette er ikke min hatt (2012) og Vi fant en hatt (2016).
God lesing fra Karianne!
Kilder:
- Publisher Weekly Blog: «Should the Bear Eat the Rabbit?»
- The Guardian: «US students request ‘trigger warnings’ on literature»
