«Kjære Dr. Stockmann, bør jeg forlate min mann eller er smattingen hans kun en tøff livsfase slik som interiørtrenden gjenbruk?»
Kjære Doktor Stockmann, jeg er en kvinne på 40 pluss. Mannen min og jeg har levd sammen i 21 år. Vi har to flotte barn, liker begge skøyteski fra Fischer og Missoni-puter, vi elsker vår Melitta espressomaskin (Passione-modellen), og etter alle disse årene synes vi fortsatt Kai Bojesens treapekatt er bedårende.
Til tross for at vi har enes om tingene vi ønsker i livet, er samlivet nå preget av stress og irritasjon. Det er så ille, at det går på helsa løs. Små konflikter har det vært, men de har aldri før blitt problemer. Han hater duftlys, men vi klarte å finne vår hverdagsduft i Home Sweet Home – A heartwarming blend of cinnamon, baking spices and a hint of freshly poured tea fra Flameless Candle-serien. Jeg mislikte at han ville ha den gamle platespilleren og platene sine fremme i stuen, men da lot jeg kreativiteten bokstavelig talt blomstre og laget en nydelig blomsterkollasj av platecover’ene. Jeg rammet den inn i stål. Det var min gave til ham på vår tre års bryllupsdag. Den matcher perfekt stueveggene som er malt i tonen frostrøyk.
Når ble det problematisk? Jeg har tenkt tilbake, analysert og reflektert, ikke minst over meg selv. Det startet med en episode for to år siden. Vi feiret jul med venner i Spania. Vi hadde alle spist en nydelig tapas-middag på en deilig restaurant. Ren luksus, bare en tørr manchego-bit lå igjen etter oss da vi gjorde opp regningen. På vei ut i vinternatten grep jeg etter min mann for å holde ham i armen. Men han var ikke ved siden av meg, han sto igjen ved bordet. Jeg ser fortsatt for meg det som da skjedde. Hånden hans griper den tørre ostebiten. Han putter den i munnen, og kommer mot meg mens han smatter høylytt på den. Det var så flaut, og det sa jeg høyt og tydelig til ham. Jeg glemmer aldri blikkene til vennene våre. Men han forsto ikke, og lo det bort. Kanskje burde jeg forstått? Men hvem kunne vel ane hvordan dette skulle komme til å infisere familien vår.
Det har det. Manchego-biten var begynnelsen. Siden da har smattingen eskalert. Den pågår nå hele døgnet. Han smatter når han sover. Han starter dagen med å suge på tennene og fortsetter med smatting. Mannen min høres ut som en ape som renser gommene. Smattingen er intenst tilstedeværende i livet vårt, og gnager på livskvaliteten. Den er altomfattende og så irriterende at jeg mister fokus for annet. Jeg tenker på kyr som tygger kraftfor når vi spiser sammen. Min manns fredagspremie utgikk, som du sikkert forstår, allerede en uke etter hans første smatting. Hvem kan klandre meg? Å se på at han åpner munnen, smatter, putter digre matbiter inn, smatter, tygger, smatter, svelger, og smatter, er utrolig uapetittelig. Det er ekkelt. Jeg har snakket med ham om smattingen flere ganger. Han tar meg ikke seriøst. Jeg refererer til episoden med manchego-biten og våre venners blikk. Han ler, og rister på hodet.
Men, for meg er dette nå så ille at det går på helsa løs. Jeg har mistet matlysten. Jeg har søvnproblemer, konsentrasjonsvansker og humørsvingninger. For ett års tid siden fikk jeg sterke spenninger i brystet. Jeg trodde at jeg brygget på et hjerteinfarkt som følge av det konstante stresset det er å leve med smatting. Men diverse utredninger viste at hjerteinfarkt ikke var tilfelle. Jeg har nå i stedet testet meg selv positiv på posttraumatisk stressyndrom. Den konstante eksponeringen for smatting har utviklet seg til et psykisk traume. En amerikansk coach jeg fant frem til på internett mente at jeg også er høysensitiv, og tilbød meg å kjøpe tilgang til ulike tester. Han diagnostiserte meg, og utstedte attester på både hypersensitivitet og på at jeg lider av selektiv misofoni. Jeg er overfølsom for visse lyder, som smatting, og reagerer med aversjon, irritasjon, stress og emosjonelt ubehag. Selektiv lydfølsomhet, altså misofoni, betyr i mitt tilfelle at det kun er smatting fra min mann jeg reagerer på. Jeg viste selvfølgelig attesten på misofonidiagnosen min til ham og trodde at han da ville forstå at det er ham det er noe galt med. Men min mann vil fortsatt ikke snakke om det. For å lindre mine psykiske påkjenninger gjennomføres familiens måltider derfor nå med to bordsettinger. Barna og jeg spiser først, deretter spiser han. Denne løsningen måtte jeg finne alene.
Smattingen har infisert familiens liv, Doktor Stockmann. Og mitt spørsmål til deg er om du synes smatting er en gyldig årsak til skilsmisse. Tre av mine venninner har utredet seg for misofoni, og valgt å forlate sine hjem fordi de ikke makter å leve med menn som henholdsvis har knirk i nakken, hørbar pust, og merkbar tygging. I kombinasjon med hypersensitivitet og mitt posttraumatiske stressyndrom forstår du sikkert hvor uutholdelig min misofoniske hverdag er.
Så, kjære Doktor Stockmann, bør jeg rett og slett forlate min mann eller tror du smattingen hans kun er en tøff og krevende livsfase slik som interiørtrenden med gjenbruk og redesign?
Hilsen Nora
