Denne høsten har jeg opplevd karma på ekte. Det var magisk. Og luksus. Jeg må dele historien med dere.
Ei av nabodamene, Iris, og jeg tok turen til Norwegian Outlet på andre siden av fjorden. Det vil si, jeg inviterte henne med. Hun er nyskilt, og jeg visste at hun kunne trenge et godt tilbud. Jeg liker å være raus, så jeg synes det var hyggelig å invitere henne med. Sist jeg så henne hadde hun på seg en jakke fra Cubus. Jeg trodde det bare var barn som bruker Cubus-klær. Men jakken hennes var tydelig merket med en C. Den så ut som den var fra fjorårets kolleksjon. Triste saker. Kanskje hun kjøpte den på januarsalget. I hvert fall, hun ble glad da jeg inviterte henne med på outletshopping, tilbød seg å spleise på bensin og fergebillettene. Men vi har akkurat kjøpt oss Tesla. Det var godt å fortelle henne det. Tesla bruker strøm på tanken. Du kan spandere kaffe sa jeg da vi kom til fergekaja.
Klokka er ti når vi er fremme ved outletet. Det har begynt å bli kaldere ute. Jeg kjenner igjen på hvor bra det er å ha invitert henne med. Nå kan hun kjøpe gode vinterklær rimelig. At hun og barna slipper å vise seg i kjedeklær denne vinteren, er min fortjeneste.
Bergans er et av de første utsalgene, rett ved inngangen, og vi finner kjapt frem til et tilbudsstativ med dunjakker for damer. De er satt ned med 50%. Så der står vi, på hver vår side, som to sporhunder på jakt. Vi farer fort gjennom jakkene begge to, med konsentrerte blikk på størrelsene. Jeg finner størrelsen som er min akkurat i det hun gledestrålende roper ut, og drar i jakken hun har funnet. Jeg kikker opp, og ser at hun er svett i ansiktet. Jakken hun har på er litt for stor, det ser jeg nå, og glidelåsen er helt til topps. Skjerfet hennes er snurret to ganger rundt halsen. Hun har ikke tatt seg tid til å kneppe opp på vei inn i butikken og mot tilbudsstativet. Jeg har den lette dunjakken fra Moncler på. Den puster så godt. Sitter perfekt.
Jeg tror hun skjønner det før meg. Jeg ser det i ansiktet hennes. Det er samme jakke vi holder i. Og det er da den fryktelige tanken slår ned i meg. Jeg bør la henne få jakken. Jeg er jo raus. Jeg forkaster tanken med en gang. Jeg må ikke. Men den fryktelige tanken slipper ikke. Er dette et fuckings moralsk dilemma? Må jeg la henne få jakken? Konsekvensene blir at jeg ikke har ny jakke på jobb i morgen. Det er hennes kollegaer som vil se den dyre jakken, på henne, i morgen. Hun kommer til å ta bilde av jakken, dele det på instagram og skrive at hun kjøpte den med 50% avslag. Gud, så flaut. Kanskje best å ta jakken selv. Det var jeg som kjørte hit, jeg som inviterte henne til å bli med, jeg som har brukt penger på strøm og fergebilletter. Dessuten, vi har akkurat kjøpt oss ny bil. Jeg trenger denne jakken til 50% avslag. Skal hun få ny Bergans-jakke til halv pris og noen tiere for to spanderte kopper kaffe?
Jeg bestemmer meg for å si at så godt reiseutgiftene mine viser seg å være verdt turen. Det vil avgjøre det. Det er rettferdig, og best for henne også. Jeg ser henne inn i øynene, smiler til henne, drar jakken til meg, merker at hun gradvis slipper så jeg kan løfte jakken opp foran meg, og kikke ordentlig på den. Den er perfekt.
— Ta denne du, sier jeg, og gir jakken til henne.
Jeg er vel virkelig for raus. Hun betaler, og vi går videre.
Men gjett hva! Karma funker. På et tilbudsstativ like bortenfor henger jakken som skal bli min. Det er en dunjakke fra Arctic North med ekte vaskebjørnpels på hetten, satt ned med 70%. Den er luksus. Den er min. Dette er karma.
❋
NB! Torsdag 3. november holder jeg høstens tredje kåseri om kvinner 40 pluss, tendenser og trender i samfunnet på Sandefjord bibliotek! Både kvinner og menn er velkomne! Sees klokka 1900!
