Disclaimer: En litterær omtolkning inspirert av et offentlig besøk i Oslo, oktober 1999. Teksten er et selvstendig fiksjonsverk der historiske elementer er brukt som utgangspunkt for litterær utforskning.
Jeg møter ham på Slottsplassen, i et hav av dirrende forventning. Han har leid 673 rom på et av hovedstadens hoteller, og har sovet i Norges dyreste suite. Møtet blir kort, en digresjon, som en glitch i systemet, eller det korte ubevisste sekundet ei flue er fraværende så du kan smekke den hinsides.
Det er en høstdag i 1999. Jeg ser meg i speilet og fniser før jeg forlater leiligheten. Øynene mine er sotsorte, kåpe istedenfor allværsjakke, blå fuskeboa stramt rundt halsen, ingen buff. Jeg skal ikke møte ham som en hvilken som helst nordmann kledd for enhver anledning. Han er min anledning. Jeg har 45 sekunder, maks.
Folkemengden er en spent hane som venter på avtrekket. Jeg skanner omgivelsene og manøvrerer elevene mine målrettet gjennom mengden som har samlet seg for å få et glimt av ham. Allværsjakker så langt øyet kan se. Hvor mange minutter har folket i dag brukt på å forberede seg på oktoberregnet? Et titalls kvinner i blå stramme kjoler skiller seg ut i mengden bak sperrebåndet. De er demonstranter. Blikkene deres flakker sonderende over plassen. Rett ved dem ser jeg en åpning. Jeg løfter det røde og hvite plastbåndet og hjelper barna innenfor.
Sekunder senere kommer han, kjekk, og med en arroganse mange kvinner forveksler med beskytterevne. Blikket er isblått, en stålstreng i ryggmargen bærer den høyreiste holdningen. Folkets summing stopper. Han har noe ved seg som får verden til å miste takten. Gjennom hele natten har skarpskyttere ligget på taket og voktet ham. Menn som ham bærer alltid med seg dødsrisiko. Fire er blitt myrdet, og utallige utsatt for attentatforsøk.
Kanskje tenker du nå at dette bare er en spøkefull historie. At den bæres av tilfeldighetene i hvem som får et øyeblikk i rampelyset og hvem som blir stående igjen som statister. Hadde jeg ikke sett ut som jeg gjør, hadde ingenting skjedd, tenker du kanskje. Men la meg si deg noe. Anekdoter avslører. Både det som sies og det som ikke sies, følger en kollektivt forankret dramaturgi.
Han går mot meg med et følge av sikkerhetsvakter. Sorte skuddsikre vester, mørke taktiske briller og kraftige bukser. Vi har blikkontakt før mediene foreviger for resten av verden. Bevegelsene hans er ledige, sakte – som i slow motion. Han holder blikket mitt lenger enn et fotografi kan bevise. Om kontakten registreres bak wrap around-brillene, er umulig å fastslå. Vaktene hans er utilnærmelige skygger med taktfaste skritt.
Enhver anekdote er Hollywood, den har en helt og en syndebukk. Når han er nær nok, stopper han. De mørke buksene inntar posisjon. Hjertet mitt slår uten takt, som om det er det som betaler prisen for at verden har stanset. Jeg gjør en bevegelse med hånden mot ham. Den er slank og begynnende vinterblek, neglene røde. Så plasserer jeg hånden på skulderen til eleven foran meg. Han legger hånden sin over, griper og lukker min inne; det hele er skjult for omgivelsene av barnet.
«You’re very beautiful», sier han.
Hånden hans glir sakte vekk. Han går videre. Folkemengden hyler og følger ham med øynene. Kvinnene i blått går etter ham. De sier ingenting, men klirrer hardt med de overdimensjonerte perlekjedene de holder i hendene. Noen nikker kort mot meg. Tilstedeværelsen deres er synlig og demonstrativ.
Jeg retter på den blå boaen, og bringer kroppen til å holde styr på elevene. De roper navnet mitt, griper meg i hånden han akkurat strøk innsiden av, noen fryser og vil hjem, eller må tisse etter den lange ventetiden.
Når han har forsvunnet helt, kommer pressen. «Sa han virkelig ‘You’re very beautiful’?» «Thank you, Mr. President», sier jeg når journalistene spør hva jeg svarte. Premisset for en anekdote er sannhet. Å lyve for å fremheve et poeng svekker anekdotens natur. Men, å utheve noen detaljer og utelate andre er tillatt og forventet.
La oss gå noen timer tilbake i tid, til presidentens morgen. Lyset siver inn mellom gardinene i suiten. Telefonen ringer på den private linjen, og han strekker seg etter røret.
«Er du alene?» spør kona. Stemmen hennes er rolig, innøvd.
«Ja,» svarer han, lar øynene gli over det tomme rommet. Han er alene nå.
Stoler hun på ham? Vet ikke. Få menn ofrer æren for kvinnen de elsker. De benekter. De lyver. De angriper. Tilgitt. I teorien kan han alltids snakke sant, selv om bevisene forteller noe annet. Praktikantene og sigarer. «I did not have sexual relations with that woman, Ms. Lewinsky». Senatet har allerede frikjent ham for løgn – om «upassende, fysisk forhold». Kona forsvarte ham offentlig. En kvinne som er ydmyket av mannen hun elsker – og det foran hele verden – har ikke lenger ære å tape. Bekreftelsen hun ringer inn for, har hun betalt for.
Klokka seks er jeg tilbake i leiligheten. Jeg tar en ferdigrett ut av mikroen idet telefonen ringer. Håret er allerede vasket. Jeg vil ikke ha matlukt i det, og forlater kjøkkenet mens dampen fra middagen sprer seg i rommet. Ordren er klar og konsis, levert i en fast, ingen-nonsens tone:
«Be ready at 11 PM. A car will pick you up. You are expected to keep a low profile—dress discreetly, behave accordingly».
Det er ikke rom for forhandling eller unødvendige detaljer. Bare en direkte kommando, den typen som ikke etterlater tvil om autoriteten bak. Forventningene er satt: etterlevelse, diskresjon og absolutt profesjonalitet. Artikkel fem. Angrep mot én er angrep mot alle. Opptakten er allerede gjennomført.
Klokka tikker mot 23. Jeg står foran speilet igjen, ser meg selv i øynene, vurderer. Pusten min er rolig, kontrollert. Hendene metodiske, nesten mekaniske. Jeg vet hva som forventes. Jeg velger klær med omhu – mørke, dempede toner, en kåpe som ikke tiltrekker seg oppmerksomhet, sko som lar meg bevege meg lydløst. Ikke for elegant, ikke for tilfeldig. Diskresjon er nøkkelen. Jeg fjerner smykker, lar håret falle naturlig, glatter stoffet på kåpen. Alt handler om å smelte inn, ikke etterlate spor. En sort håndveske med nødvendigheter har ligget klar siden i morges. Jeg kjenner vekten av det som skal skje, men lar det ikke sette seg i kroppen. En anekdote er en rød pille glasert i forførende blått. Alt må være presist. En siste sjekk, den blå boaen rundt halsen. Ingen overflødigheter. Utenfor senker en bil farten. Jeg trekker et dypt pust, retter ryggen, og sjekker en siste gang at de hvite pillene ligger i veskas innerste lomme.
Kvinnene i blå kjoler beveger seg taktfast gjennom gata foran hotellet. De har brede belter i livet og de overdimensjonerte perlekjedene ligger nå stramt rundt kravebeinet. Leppene er blodrøde. Skulder mot skulder og med bestemte skritt marsjerer de fremover. Noen har hendene knyttet, andre holder plakater over hodet. Stemmene deres er fulle av kraft. «Je suis Monica!» roper de. Ropene går i ekko, deretter som rytmiske bølger som brer seg mellom bygningene og buldrer gjennom natta, gjennom summingen av trafikken og blikkene fra forbipasserende. Noen har malt tallet fem på kinnene, andre har skrevet på hendene. Sorte tall mot blek hud. Bevegelsene deres er målrettede – som om de følger en usynlig linje, en felles kraft de ikke kan vike fra.
Bilen stopper, og en sikkerhetsvakt åpner for meg. En kvinne i front løfter hånda i været, sakte, og resten følger med til et hav av knyttede never mot himmelen. Kvinnen nikker kort mot meg. Jeg knytter nevene. Så går jeg inn. Ropene bak meg vokser, stiger og faller, som et pulserende krav før hotelldørene glir igjen og stenger dem ute. «Je suis Monica Lewinsky!»
En mann i mørk dress fører meg gjennom korridorer, forbi rom etter rom. Han venter i suiten. Alene, slik han sa til kona.
—-
Nyheten tikker ikke ut før lunsj. Jeg har ringt inn en egenmelding på jobb, sitter i sofaen i den gamle morgenkåpen etter moren min med en stor kopp grønn te. Han ble funnet på morgenen. Død. Kona fattet mistanke da han ikke svarte på telefonen. Hun kontaktet sikkerhetsstyrken. De vil snart banke på døra mi.
Med aktsom håndtering av nyansene fyller anekdotene hullene i vår felles oppfatning. Slik slipes historien til den passer sømløst inn i tannhjulet som driver vår felles forståelse av verden. Dette er min anekdote. Både detaljene og utelatelsene matcher den store fortellingen om livet i vår del av verden akkurat nå.
—
