I år var jeg så heldig å få det ærefulle oppdraget å holde kontaktlærernes tale til avgangselevene ved den videregående skolen jeg underviser. Den ble holdt i kveld, og her er den.
Kjære avgangselever!
For snart tretten år siden gikk du over en skolegård og slapp ei hånd på vei inn i et klasserom. Nesten på samme måte skal du nå slippe lærere som maser om fraværsgrensa, obligatorisk fremmøte og oppsamlingsprøver. Kanskje er det allerede noen dager, eller uker, siden du for siste gang spiste havregrøt med sukker og kanel til frokost i aulaen.
Den rosa du snart går ut herfra med i hånda, er symbolet på kunnskapen vi har ønsket å gi videre til din generasjon. Det er sånn vi tenker at det funker når vi skal forberede dere på å drive samfunnet vårt videre, på å drive det bedre. Det er logisk, sier vi. En pluss en er to, graver du ned et frø i jorda, vokser det opp en blomst, leser du jevnt og trutt, får du gode karakterer, gode karakterer gir god jobb, som blir til karriere, lønn, betaling av skatt, familie og hus med fasade, og fin bil med GPS. Teknologi er fremskritt, men sjekk kildene, og husk at bruker du samme passord overalt, lever du risikabelt.
Når du går ut døra her i dag, har du også en smarttelefon som gir deg tilgang til hele den store, vide verdensveven av kunnskap menneskeheten har samlet.
«Hei, Siri» kan du si, og smarttelefonen svarer «Hva kan jeg hjelpe deg med?». Du kan spørre Siri om hvem som skrev «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme», og hun svarer Henrik Ibsen. Du kan spørre henne om hva livsløgnen betyr, og hun siterer fra Wikipedia at det er en illusjon eller et selvbedrag i en persons oppfattelse av seg sjøl. «Trenger mennesket livsløgnen?, Siri». «Jeg er usikker hvis du heller ikke er sikker» svarer hun da, for jeg har spurt henne. «Kom igjen da, Siri» maser jeg, «Jeg skriver på en viktig tale». «Menneske er en art med tobeinte primater i familien av store aper og tilhører menneskeslekten. Vil du høre mer?» sier Siri.
Hvordan kan det ha seg at en gjeng med tobeinte primater er så gode iscenesettere av livsløgner? Jeg spurte ikke om det. Jeg er usikker, men jeg tror kanskje vi skaper livsløgner fordi vi trenger dem, ikke hele tiden, men noen ganger ofte, og kanskje mer jo eldre vi blir. For ting er jo ikke alltid logisk – det vokser ikke alltid opp en blomst når du graver ned et frø, 1 pluss 1 kan bli 2, men også 3 og 4, eller 2 pluss 2, og selv med fin bil og GPS kan du kjøre i grøfta.
Det som er med vår tid er at teknologien som en gang var ment å frigjøre oss fra et samfunn der Gud bestemte, er nesten guddommelig tiltrekkende i muligheten den gir til å skape det perfekte bildet av oss sjøl. Det får oss noen ganger til å glemme at det fineste med mennesket og livet er at det ikke er perfekt. Møter du deg sjøl daglig på insta som den beste versjonen av deg sjøl, er det ikke sikkert at det gjør deg så lykkelig. For tobeinte primater og oss gjennomsnittsmennesker kan det være uutholdelig å speile seg i et bilde verdsatt av likes. I motsetning til Siri er ikke mennesket og livet en matematisk størrelse. Hverdagen kan ikke bare løses med logikk. Livet kan ikke verdsettes i likes. Du kan leve med samme passord hele livet lykkelig uvitende om alle gangene du har blitt forsøkt hacka! Men det er en feilslutning å tro at enhver livsløgn gjør deg lykkelig. Så, velg livsløgnene dine med omhu, og behold dem bare hvis de gjør deg lykkelig. Inkluderer de likes eller penger, bør du sannsynligvis kvitte deg med dem.
Tenk om alle kunne lese samme sak, samtidig. Tenk om alle kunne snakke sammen på tvers av grenser, samtidig. For tretti år siden da internett som vi kjenner det i dag så dagens lys, var det en banebrytende tanke. Man trodde at internett var fremskritt mot større frihet, fornuft og demokrati. Julian Assange og Wikileaks forteller noe annet. Og i et medielandskap der underholdning ruver på topp fordi det klikker inn mest penger, er det heller ikke sikkert menneskeheten blir klokere av å lese samme sak, samtidig. Allikevel, aldri før har et enkelt menneske hatt mulighet til å nå ut til så mange samtidig.
«Trekk i nødbremsen nå!» sier den svenske klimakativisten Greta Thunberg. På instagram har hun to millioner følgere fra hele verden. Gjennom sosiale medier har hun samlet ungdom langt utenfor hjemlandet Sveriges grenser. Thunberg som er 16 år samlet trolig til en av verdens største klimademonstrasjoner noensinne tidligere i år. Alene. «Vi kan ikke redde verden ved å følge spillets regler. Reglene må endres. Ettersom våre ledere opptrer som barn, må vi ta ansvaret som de burde tatt for lenge siden» sier Thunberg. For engasjementet har hun også fått mye hat. Ferdes du utenfor de oppmerkede stiene, er det fare for angrep av troll, spesielt hvis du går alene.
«Sagen er den, ser I, at den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene» sier Dr. Stockmann i Henrik Ibsens En folkefiende. «Er det sant?» spør jeg Siri. «Er den sterkeste mann i verden han som står mest alene?» «Jeg liker ikke slike vilkårlige kategorier» sier hun. «Kom igjen!» sier jeg. «Det var du som begynte!» svarer hun.
Mennesker kan se verden på endeløst mange måter. Den kunnskapen vi har gitt dere gjennom skolen og den kunnskapen dere kan google, er ikke svaret. Du kan bruke den kunnskapen, men du må bruke den til å stille spørsmål og svarene må du finne sjøl. Tør å være “den som begynte”. Noen ganger vil du samle mange med deg, men du kan også bli stående alene.
Jeg hadde tenkt å oppfordre dere til å skape deres egen algoritme. Men dere skal jo ikke det. For livet er ingen matematisk størrelse. Det er Knausgård som skriver det, i Min kamp. «Livet er ingen matematisk størrelse. Det har ingen teori, bare praksis.» I det virkelige livet er kanskje ikke det teoretisk perfekte bildet av deg sjøl egentlig så guddommelig tiltrekkende, men heller er det alle knutene av motsetninger som gjør oss til levende mennesker.
Så dere kan ikke skape en ny algoritme basert på komplekse matematiske formler. Dere må skape noe helt annet, noe nytt. Hvordan og hva er det bare dere som kan finne ut av. Bruk kunnskapen, alt dere har lært, og still spørsmål. Bruk smarttelefonen i hånda, men ha alltid ei hånd fri til å gripe en annens. Tør å heve stemmen, og blikket, og trekk i nødbremsen hvis dere må. Velg livsløgnene dine med omhu. Og sjekk kildene.
«Hei Siri, et siste spørsmål!» sier jeg. «Hva er viktigst – fornuft eller følelser?» «Interessant spørsmål. Du tok meg der» svarer Siri. «Hyggelig å få snakke med deg.»
Kjære avgangselever, takk for tiden jeg har fått med dere! Det har vært fantastisk å få være sammen med dere hver dag, og få høre tankene deres og refleksjonene deres. Lykke til videre!
Karianne Gamkinn, kontaktlærer for 3STH 2019, Greveskogen vgs
—
Kilder:
- Ibsen, Henrik (1884). Vildanden. Oslo, Gyldendal.
- Ibsen, Henrik (1882). En folkefiende. Oslo, Gyldendal.
- Kanusgård, Karl Ove (2010). Min kamp 2. Oslo, Oktober
- Knausgård, Karl Ove (5. september 2017). Verden er enkel og forutsigbar. Klassekampen. Hentet 17. juni 2019, fra: http://www.klassekampen.no/article/20170905/ARTICLE/170909979
