Å være en billig kopi var selvmord.
Det var den beste av tider. Vi hadde intelligente kjøleskap, kartlesende biler med klimaanlegg i garasjene, og på tallerkenen lå laks tilvirket spesielt for oss. Alle kvinner hadde bluser med blomster på ensfarget bunn og gensere i mohairull farget i sesongens nyanse for håp. Vi hadde deilig sausekinn på føttene, smarte telefoner med verdenstilgang i hendene, og fra armene våre hang store vesker i okse, ku og lam. Mat ble levert på døra. Vi hadde porselen i skapene, nyslipte sølvkniver, sølvgafler og sølvskjeer i skuffene, peis vi kunne klikke varm, og barna våre sugde grønn smoothie fra syltetøyglass. Alle sammen. Gardinløse vinduer så ut mot gatene eller nabohagene. Vis meg ditt hjem og jeg skal fortelle deg hvem du er, sa vi. Det var den beste av tider. Vi så forventningsfulle opp på apekatten i tre på kjøkkenhylla og spiste hurtigvoksende kylling og quinoa fra Sør-Amerika med skarp overleppe, kunstig amorbue, keyhole-lepper eller trutmunn. Formen var helt avhengig av trenden som rådet. Vi hadde langrennski, slalåmski, snowboard og felleski, og bukser for golf, sykling og løping. Vi hadde solbriller for fritid, jobb og shopping, og for lyse og mørke forhold. Vi hadde øyevipper av minkhår, polyester og silke, og digitalt kamera i panna, i bilen og på telefonen. Vi dokumenterte alt. Vi hadde alt. Vi drømte om ny kjøkkenmaskin i en annen farge, og bakte kakene fra ferdigposer til 30,- kroner stykket. Vi skrev lister over alt vi eide. Vi skrev takknemlighetslister, ønskelister, handlelister og lister for renhold og rydding av tingene våre. Vi brukte sosiale innretninger på telefonen til å dele fotografier og dokumentere. «Denne skjønningen ble med meg hjem fra byturen.» skrev vi ved siden av et fotografi, eller «Si hei til min nye venn», eller «Dette paret gir så mye av seg selv med sine glitrende topaser, og de er samtidig så diskré.». Vi sendte fotografiene ut i verden gjennom telefonene våre. Da kunne alle se. Vi likte andres fotografier med hjerter, tomler og katter med røde hjerter i øynene. Vi fikk hjerter og katter med stjerner i øynene tilbake, og ble trygge på at vi hadde valgt riktig selv om «Skjønningen» ikke var en hund som logret eierløs omkring i byen, men en ny og større veske med dogtag i gull, selv om «min nye venn» ikke var en ny venn i bokstavelig forstand, men en ny, pastellfarget og mer medgjørlig kjøkkenmaskin, og alle forsto hvordan det føltes når øredobbene ga mye av seg selv og hadde menneskelige karaktertrekk som diskré. Sånn var det. Det var den beste av tider. Vi hadde falske negler i akryl, gelé og noe som het revolution. Vi hadde alt. Vi fotograferte og skrev om hvor sykt perfekt tingene matchet vår personlighet og inspirerte andre til å kjøpe den samme vesken, de samme øredobbene, og den samme gule kjøkkenmaskinen. Å være en billig kopi var selvmord. Jeg gidder ikke å late som om jeg er noe jeg ikke er, sa vi, og bekjente at vi foretrakk sylspisse Louboutins, og at Mary Janes og ballerinas aldri hadde gjort noe for oss. Vi dokumenterte vår evige kjærlighet til sko med personlighet, eksklusive bluser, feminine skjørt som naturlig svingte seg, svingte seg på egenhånd, bukser som klamret seg til rumpa, ullgensere så myke som velvillige kaniner, menn i maskuline skinnjakker, menn i høye, brede og raske biler, menn i lekne mønsterskjorter, og badekar med løveføtter. Vi bekjente at den nye, gule kjøkkenmaskinen var kjærlighet ved første blikk og trøsten vi trengte etter en fortvilt lang vinter, at vi tilba den nye, sofistikerte Mulberry-veska som om den var vår nye baby, og at hvite t-skjorter med print hver vår forførte oss på ny med vakre ord som boret seg inn i minnet vårt for evig. En vår kjøpte vi hvite t-skjorter til 800,- kroner stykket med ordene «I am my own muse». Neste vår kjøpte vi hvite t-skjorter til 800,- kroner stykket med ordene «Power of Feminity» i røde blokkbokstaver. Den tredje våren kjøpte vi hvite t-skjorter til 800,- kroner stykket med ordene «Cherry Bomb» i rød løkkeskrift. Alle sammen. Det var bred enighet om at tingene skulle representere mennesket som eide dem. #onehappygirl skrev vi ved fotografiene etter rundene med hodeløs shopping. Man skulle ikke late som om man var noe man ikke var. Alle var like. Det var den beste av tider. Det var den verste av tider. Vi visste at den stive hvite skjorten inspirerte oss til å bli en mer respektabel versjon, og at den sofistikerte lille sortes smigrende forståelse for hvordan omskape en kvinne til den beste utgaven av seg selv, var fatalt ubetalelig. Vi hjertet hverandre og tilsto med fnisefjes der vi hadde byttet ut øynene våre med måner, at vi kunne spise Mulberry til frokost. Alle sammen. Vi hadde alt.
