I love Dick av Chris Kraus er samtidslitteraturens mest delte bookselfie. Her er det du trenger å vite om boka, så kan du også ta selfie med den uten faktisk å ha lest den!
Aller først, du må vite at Dick henspiller på noe langt større og mer omfattende enn det gjennomsnittlige mannlige kjønnsorgan. «Dick» i tittelen referer til en virkelig person ved navn Dick, men boka omtales også som et konseptuelt kunstprosjekt, og Dick kan forstås som et ironiserende symbol på den moderne falloskulturen.
Plottet er slik: Den eksperimentelle filmskaperen Chris Kraus (39) er gift med den betydelig eldre franske kulturteoretikeren og filosofen Sylvère Lotringer. Hun har, som alle sine kvinnelige kunstnervenner, giftet seg med en kritiker og akademiker for å overleve som kunstner. En kveld spiser de middag med den amerikanske kulturkritikeren Dick. Dick og Sylvère diskuterer nye trender i postmodernistisk kunstteori, og Chris, som ikke er intellektuell, registrerer at Dick stadig søker blikkontakt med henne. De blir med ham hjem, drikker vodka, og Dick og Sykvère fortsetter samtalen. Chris merker dog at Dick flørter med henne ved at «den umåtelige intelligensen hans når utover den postmoderne retorikken og alle ordene, og bærer bud om dyp ensomhet som bare hun og han kan føle». De sover over hos Dick, intet skjer, men Chris drømmer om ham natten lang, og blir hodestups forelsket. Når de våkner dagen etter, er ikke Dick der, og de forlater nølende huset ulåst. Chris forteller Sylvère at hun tror at hun og Dick akkurat har opplevd et konseptuelt knull, og at forsvinningsnummeret hans bekrefter dette. Chris begynner å skrive brev til Dick. Sylvère blir også med på brevskrivingen, og ser på det som et kunstprosjekt.
«It was written in the third person, the person most girls use when they want to talk about themselves but don’t think anyone will listen.»
Dick blir en romantisk besettelse for Chris, og i brevene avslører hun sine innerste følelser og tanker i forelskelsens blinde tro på at han forstår henne slik hun tror hun forstår ham. Få av brevene blir sendt, men vi får lese dem. Dette er selvfølgelig skikkelig flau lesning. De lange detaljerte og følelsesladde beskrivelsene à la føler han det samme for meg som jeg føler for ham direkte forelagt objektet, er like skamfullt ubehagelige og fornedrende som da det i tjueårene gikk opp for deg at du hadde brukt timer på å diskutere med bestevenninna di hva blikket hans egentlig betydde, mens du kriblende ventet på telefonoppringningen som aldri kom. Ja, dette er flaut også til tross for brevenes ispedde filosofiske og kunstneriske fortolkninger, spørsmål og referanser, som «Kjære Dick, hvorfor er kvinnelig sårbarhet fremdeles bare akseptabel når den er nevrotisk og personlig, når den slår tilbake på seg selv? Hvorfor forstår folk det ennå ikke når vi behandler sårbarhet som filosofi.», men samtidig noe som opplagt gjør brevene til langt mer interessant lesing enn innlegg fra indiskre bloggere. For i motsetning til hva Chris innledningsvis sier at hun ikke er, er hun selvfølgelig en intellektuell. Hun ironiserte! Og forresten, om du vil utdype den påstanden, kan du referere til at hun i første del av boka beskriver seg selv i tredjeperson, bortsett fra i brevene til Dick, og at hun i andre del av boka fastslår, når hun omtaler en fortelling hun fikk publisert for tjue år siden, at «It was written in the third person, the person most girls use when they want to talk about themselves but don’t think anyone will listen.» Og et par sider senere igjen skriver «Å Dick, jeg skulle ønske jeg var intellektuelt, som du er.» Paradoksalt nok gikk det nesten også tjue år før I love Dick fikk den oppmerksomheten den fortjener. Den ble først gitt ut i 1997, men da forbigått, satt i bås som bekjennende kvinnelitteratur.
Det intetsigende Dick-forholdet er både en latterliggjøring av håpløsheten i kvinne-mann-romantikken, og en allegori på hvor fåfengt det egentlig er å posisjonere seg for en kvinne i en kultur der å tilbe mannen har blitt en abstrakt og totalt uangripelig idé som gjør kvinner, i jakten på noe, for mange å bli likestilt, til ikke annet enn masete.
Det du også må vite er at Kraus har innrømmet at innholdet i boka er sant, og at sannheten her er en viktig faktor som understreker bokas tematikk. Dick er Dick Hebdige, en virkelig person, middagen med ham skjedde, møtene fant sted, noen av brevene ble sendt ham, beskjeder lagt igjen på telefonsvareren hans … . Ved å skrive til Dick byr Chris på livet sitt som en kasusstudie, noe hun også selv slår fast i boka. Det intetsigende Dick-forholdet er både en latterliggjøring av håpløsheten i kvinne-mann-romantikken, og en allegori på hvor fåfengt det er for en kvinne å posisjonere seg i en kultur der å tilbe mannen har blitt en abstrakt og totalt uangripelig idé som gjør kvinner, i jakten på noe, for mange å bli likestilt, til ikke annet enn masete. Nå er vi inne på bokas kjernetematikk. Kraus sammenligner brevskrivingen med et av sine tidligere kunstprosjekter, et schizofrent dobbeltnummer hun og ei venninne gjennomførte på bakrommet til toppløsbarer og som hun beskriver som en inkarnasjon av den kybernetiske splittelsen kulturen vår projiserer på kvinner. Husk det! I I love Dick har hun dog byttet ut venninnen med mannen sin Sylvére, og verdt å påpeke er det også at forholdet deres skranter.
I love Dick er en kombinasjon av brevroman, memoar (en betegnelse Kraus ikke liker), og essay. Boka har to deler, der den første delen, i tillegg til brevene, består av referater og beskrivelser av samtaler mellom Chris og Sylvére og livet deres. Den andre halvdelen er essays om kvinnelige kunstnere og hvordan kvinner har blitt forbigått i kunstkritikken, til fordel for menn, nødvendigvis. Gjennom Kraus’ tolkninger av verkene og livene til kunstnere som Hannah Wilke, Janis Joplin, Katherine Mansfield og flere, gir hun samtidig en tolkning av bokas første del – forelskelsen i Dick og brevene til ham. Kraus spør Dick – både kunstkritikeren og som objekt for sin romantiske interesse: «Dersom kvinner har mislykkes i å skape allmenngyldig kunst fordi vi er fanget i det «personlige», hvorfor ikke gjøre det personlige allmenngyldig og gjøre det til gjenstand for vår kunst. Å stille det spørsmålet og være villig til å gjennomleve det, betyr den dag i dag å være modig.» Og det er nettopp det Chris Kraus med I love Dick gjør! Og som nevnt blir boka forbigått i nesten tjue år.
Og nå ser jeg forresten at denne teksten begynner å bli vel langt, og nesten ikke lenger kan betegnes som en snarvei. Beklager, neste gang jeg forsøker meg på å dele sisyfosiske snarveier, skal jeg absolutt lage en mer brukervennlig oppskrift. Men, om du fortsatt henger på, og nå tenker at det allmenngyldige i det personlige er gammelt nytt, og at dette minner jo opplagt om det samme som Karl Ove Knausgård gjør i Min kamp, så er det verdt å huske at I love Dick ble utgitt første gang i 1997 (!), og så benytter jeg nå også anledningen til å trekke frem et sitat til fra Kraus: «Når jeg-et ikke er mannlig, så tenker folk på teksten som bekjennende, som om den kvinnelige erfaring er så skamfull og full av synd, at den eneste måten å betegne den på er å bekjenne … mens det mannlige jeg-et er allmenngyldig.» Og dette kjenner vi selvfølgelig igjen fra den norske debatten om virkelighetslitteratur, der blant annet Aftenposten tok på seg oppgaven med å avsløre hva som er sant og ikke sant i en av våre største nålevende forfatteres siste roman, altså Vigdis Hjorths Arv og miljø.
Forresten, til slutt, jeg angrer litt på at jeg foreslo Naomi Aldermans The Power som kompensasjon til kvinnebloggerne som forsommeren i fjor fikk betalt for å ta lettkledde selfies med bokserien The Calendar Girl, 2016s massivt markedsførte sommerlektyre som framsnakker prostitusjon. Jeg har selvfølgelig et bedre forslag. De bør få I LOVE DICK som kompensasjon i stedet. Det hadde vært så utrolig morsomt! Chris Kraus’ detaljerte bok om det konseptuelle samleiet hun har med Dick er et glitrende moderne feministisk manifest. Dessuten er den langt mer selfie-vennlig!
God fredag fra Karianne!
