Vil et matriarkat være et feminisert samfunn med myke verdier, hvor krig, maktutøvelse og vold tilhører fortiden? «The Power» av Naomi Alderman er beretningen om et framtidssamfunn der kvinner som følge av en spesiell kraft etter hvert besitter de fleste maktposisjoner. Det er intet utopisk paradis Alderman beskriver, men en dystopi der maktbegjær og underkastelse fortsatt får utvikle seg.
Dystopiske romaner, som George Orwells «1984», Aldous Huxleys «Fagre nye verden» og «Fahrenheit 451» av Ray Bradbury, har hatt en enorm salgsvekst siden Donald Trump ble valgt som USAs president. Margaret Atwoods dystopi «Tjenerinnens beretning» topper Amazons bestselgerliste, og filmatiseringen hadde seriepremiere på HBO i april. Naomi Aldermans mentor er nettopp Margaret Atwood, og hun har vært en viktig inspirasjonskilde for tilblivelsen av «The Power». Men i motsetning til «Tjenerinnens beretning», som beskriver et fremtidssamfunn der kvinners rettigheter er så begrensede at man kan dømmes til døden for å lese en bok, forteller «The Power» om et samfunn der kvinner har makten fordi de er fysisk sterkere enn menn.
«The Power» starter med at unge jenter over hele verden oppdager at de kan skyte elektriske ladninger med hånden. Ladningene kan paralysere, skade og drepe. Har du kraften, kan du gi den videre til andre jenter. Etter hvert fødes alle jentebarn med et slikt elektrisk «nøste». Det ses på som abnormalt, skaper redsel og forsøkes kirurgisk fjernet for å opprettholde tingenes tilstand. Men inngrep medfører døden for mange, og kan ikke forsvares etisk. Den elektriske kraften sprer seg hurtig, og blir etter hvert en anerkjent egenskap hos jenter: De mest attraktive jentene – alfahunnene – blir de med sterkest elektrisk kraft.
Romanen fortelles i form av et historisk dokument flere tusen år etter at den elektriske kraften ble oppdaget. Vi følger fire hovedkarakterer som gir ulike perspektiv på endringene av maktstrukturene og utviklingen mot feminin dominans. Roxy er den steintøffe datteren til en leder av Londons kriminelle underverden, og oppdager sin fysiske overlegenhet den dagen moren blir drept. Allie er tenåringsjenta som blir seksuelt misbrukt av fosterfaren og guttene i nabolaget. Hun dreper fosterfaren, rømmer og gjenoppstår som en av «den nye verdens» ledere: Mother Eve. Margot er i førtiårene og viseordfører i New York. I begynnelsen må hun skjule kraften sin, men den blir etter hvert avgjørende for at hun velges som guvernør. Tunde er en ung mann som reiser verden rundt og dokumenterer hvordan kraften skaper opptøyer, blant Indias gateprostituerte, blant Moldovas titusenvis av traffickingofre, og etter hvert endrer verdenssamfunnet. Tinde viser dessuten hvordan den elektriske utviklingen oppleves fra et mannlig perspektiv. En forteller som både ser de fire utenfra og formidler deres tanker, kombinert med en objektiv og reportasjepreget skrivestil skaper en medrivende spenning og nysgjerrighet for hvordan dette vil ende.
Makt og kjønn er de to sentrale temaene i «The Power». Premisset for matriarkatets utvikling er kvinnenes fysiske styrke. Det er den elektriske kraften som gir makt, enten den faktisk brukes eller om bare muligheten for bruk er der, innehar den fysiske overlegenheten symbolsk makt. Det er dette den franske sosiologen Pierre Bourdieu kalte den maskuline dominans. De elektriske strålene kvinner kan skyte fungerer som en metafor for hvordan makt tar form og forgreiner seg, og paralyserer stadig litt lengre og litt dypere.
Ved å snu opp ned på virkeligheten, viser Alderman hvordan den symbolske makten påvirker samfunnet og etablerer strukturer der underlegenhet føles naturlig for gruppen som ikke besitter denne fysiske styrken. Valget av Margot til guvernør er et eksempel. I vår virkelighet kan det også sees som et frempek til valget av Trump som president. Under en direktesendt politisk debatt mister Margot besinnelsen, og sender en elektrisk ladning i motdebattanten. Det vekker oppstandelse, blir forsøkt dysset ned, men viser seg å gagne henne. Hun vinner valget fordi hun fremstår som sterk og handlekraftig – en leder. Romanen ble utgitt før Grab-them-by-the-pussy-presidenten ble The President-elect of the United States. Men Margots suksess underbygger nettopp hvordan en modernisert falloskultur og maskulinitet blir grunnlag for politiske autoritet. Med en aggressiv og høyrøstet atferd spiller Trump på stereotypiske maskuline karaktertrekk som assosieres med styrke og vilje til å bruke makt. Ekstreme sexistiske uttalelser og sjikanerende oppførsel viste ham som en karikert mannlig bølle, og brakte ham rett i mål.
«The Power» gir et lite glimt av hvor vakker kjærligheten kan være mellom likestilte, før nådeløse elektriske støt skytes mot virkelighetens misogyni. I tida før kvinners maktstrukturer har fått etablere seg, møtes Tunde og en ung saudi-arabisk kvinne i Riyadh, begge frie til å følge sine følelser og i likestilt respekt. Når man vet at 640.000 kvinner årlig passerer landegrenser som følge av menneskehandel, at i 2015 ble minst 34.000 kvinner voldtatt i India, og at norske russelåter som forherliger seksuelle overgrep, avfeies som guttestreker samtidig som Oslo voldtektsmottak satte ny rekord i 2016, er det allikevel vanskelig ikke å la seg besnære av hevntankene som driver undertrykte kvinner med nyvunnen fysisk styrke til kamp verden over. For om kvinner faktisk hadde blitt født med et elektrisk nøste, ville nok 25.000 ofre for trafficking i Moldova også i virkeligheten slåss seg ut av kjellere og leiligheter, og voldtekt, tortur og salg, og Indias gatejenter hadde levd under langt tryggere kår. Og kanskje ville heller ikke Saudi-Arabia – landet der kvinner må ha en mannlig verge som tar alle kritiske avgjørelser på hennes vegne, som kontrollerer kvinnens liv, og som er det eneste landet i verden der kvinner forbys å kjøre bil – blitt valgt inn i FNs kvinnekommisjon, den viktigste internasjonale møteplassen for diskusjon av kvinners rettigheter?
Noe av det mest interessante med «The Power» er at den utvikler seg fra å være en utopi der kvinnenes overlegne styrke fører til likestilling og balanse, til å bli en dystopi der maktbegjær tar overhånd. «Hvorfor gjorde de dette», spørres det om kvinnene som lar seg drive av maktbegjær. «Fordi de kunne», svares det. «Det har alltid vært det eneste svaret.» Like nifst som beskrivelser av hva makt kan gjøre med mennesker, hva som kan skje når makt kommer i feil hender, og hvordan noen kvinner bruker makten sin på en uforståelig ondskapsfull måte, er dessuten hvor lett mennene lærer å oppføre seg som «det annet kjønn». De fire hovedkarakterenes utvikling kan beskrives som en dannelsesreise mot en ny kollektiv bevissthet der kjønnsrollene er snudd på hodet. Alderman flombelyser slik både virkelighetens kjønnshierarkiske verdensorden og dagliglivets subtile maktstrukturer, ikke minst det annet kjønns undergraving av egen autoritet. Et eksempel er da det eldre, mannlige nyhetsankeret begynner å stille plagsomme spørsmål. Han erstattes kjapt av en yngre, mildere og mer attraktiv mann, som fnisende fremhever egne manglende kunnskaper og hjelpeløshet, og slik reder grunnen så hans kvinnelige ankerpartner kan stråle i sin tilsynelatende faglige overlegenhet.
«The Power» er en ubehagelig opplysende fortelling om hvordan sexisme gjennomsyrer samfunnet på alle nivåer. Den er en utmerket kompensasjon til alle de kvinnelige bloggerne som i fjor ble sponset av forlaget Cappelen Damm for å ta lettkledde selfies i senga med «The Calendar Girl», den massivt markedsførte bokserien som framsnakker prostitusjon. Ta med dere «The Power» i senga i stedet, og ta gjerne selfies!
Denne anmeldelsen er også trykket i Bokmagasinet (Klassekampen).
