Nå har jeg holdt disse kåseriene om #kvinne40pluss en stund, og jeg må innrømme at det gjør meg veldig stressa. Jeg er nervøs. Redd, er jeg. Veldig redd. Jeg vet at jeg snart møter slutten nå! Jeg lever på lånt tid. For jeg er egentlig ikke morsom. Kvinner er ikke morsomme.
Forfatteren Christopher Hitchens skrev faktisk en spalte i Vanity Fair med tittelen «Why women aren’t funny». Han slo fast at kvinner ikke er morsomme fordi vi i motsetning til menn ikke trenger å være morsomme for å få sex. Kvinner trenger kun å være pene. Jeg tror han mente at vi er heldige.
Men tross dette da, har jeg klart å lure meg til å holde disse kåseriene. Det hender til og med at noen ler. For folk er tross alt snille mot oss kvinner, holder døra oppe for oss, kjøper øl til oss, hjelper oss med tunge løft, lager spesielle kvoter for oss, får oss til å le, og innimellom ler de av vitsene våre for at vi ikke skal føle oss utenfor. Innimellom.
Men ikke alltid. For 14 dager siden var jeg på en fest. Jeg hadde lyst til å fortelle en vits, og ventet til folk var litt småbrisne for å få best mulig respons. Hva skjer? Ingen ler. Men så skjer noe underlig. Forrige uke var jeg på et jobbmøte da en av de mannlige sjefene forteller den eksakt samme vitsen. Det skjer rett før lunsj, og jeg tenker for meg selv at han kunne nok ikke valgt et verre tidspunkt. Men hva skjer? Alle ler. Mennene ler så høyt at de må slå seg på brystet, og hverandre på skuldrene. Kvinnene fniser, høyere og høyere, og plutselig er det til og med noen av dem som griner av latter. Det er latterlig.
Jeg har forresten tenkt på om jeg burde satse på at jeg er så lite morsom at jeg blir morsom. Ufrivillig morsom, hvis du skjønner. Men det er jo sånn at menn også har eierskap til denne genren av morsom. Har dere hørt den historien til Rebecca Solnit? Hun som har skrevet «Menn forklarer meg ting». Solnit og venninnen er på en fest. Og der møter de en veldig morsom mann, altså ufrivillig morsom. De snakker med verten, og han spør Solnit, som han vet er forfatter, hva hun skriver om. Solnit svarer at den nyeste boka handler om den amerikanske fotografen Eadweard Muybridge. Da avbryter han henne raskt for å fortelle at det nettopp ble utgitt en svært viktig bok om denne fotografen. Han forteller om boka, som det etterhvert viser seg at han ikke selv har lest. Men han har lest anmeldelsen av den i New York Times Book Review. «Det er Rebecca som har skrevet boka du har lest om», prøver Solnits venninne flere ganger å bryte inn. Men mannen fortsetter foredraget. Tre-fire ganger må venninnen fortelle at Solnit er forfatteren før han hører. Da blir han askegrå i ansiktet, og stille i et par sekunder. Så fortsetter han foredraget. Haha, den historien er så morsom.
Og Donald Trump, da. Han er svært lite morsom. Men har dere sett det han gjør med munnen når han skal understreke hvem som bestemmer? Han lager en sånn liten trutmunn. Han snurper sammen munnen til et lite hull. Det er veldig morsomt. Da må jeg le. Hallo, munnen hans ser ut som et anushull. Og på engelsk er anushull asshole. Det er kjempemorsomt!
En gang var det forresten en mann som forklarte meg at jeg ikke kan kjøre bil. Morsomt! Jeg kjente ham ikke, hadde aldri møtt ham før. Vi sto på sidelinja og så gutta våre fra hvert vårt lokallag spille fotballkamp. Etterpå slo det meg at jeg med tanke på alderen hans helt sikkert har hatt førerkort lenger enn ham. Men det spiller kanskje ingen rolle? Han hadde uansett aldri sett meg kjøre bil. Og han virket 100% overbevist. Han gjentok flere ganger at kvinner bare ikke kan kjøre bil. Han var så ufrivillig morsom at han ikke forsto det selv en gang.
Så jeg har slått fra meg dette med ufrivillig morsom. Jeg tror ikke det helt ligger for kvinner heller. Og, jeg er redd nå. Dritredd. En dag står jeg foran publikum og kåserer, og så merker jeg det: Det er slutt. Ingen ler. For kvinner er ikke morsomme. Folk er snille. Men hvis folk skal le av kvinner hele tiden, kan det være at vi begynner å tro at vi er morsomme. Og det er et problem!
God fredag fra Karianne!
—
Neste kåseri om #kvinne40pluss og våre liv i raushetens tid – fasadebygging og stripete vaser, designapekatter og irritabel mann-syndrom, tendenser og årets trender i perfeksjonssamfunnet – er neste uke, på Andebu bibliotek i Vestfold 8. februar klokka 1800. Både kvinner og menn er velkomne!
