Kristin er mi beste venninne. Kristin vil vere saman med meg kvar dag. Nokre dagar vil eg vere saman med Kristin, men andre dagar vil eg vere åleine. Det skjønnar ikkje Kristin. Ho er ei hundejente. Eg er ei kattejente. Hundar og kattar kan vere dei beste venner i verda, men det er ikkje alltid dei vil det same. Slik begynner «Kattejenta» av Veronika Erstad.
Barneboktips: Det finnes barn som begynner å grine når foreldrene overrasker med en sydentur, som synes at én venn noen ganger kan være en venn for mye, som liker å legge hemmelige planer helt alene, og som gleder seg til ferie aller mest fordi da kan de bare være hjemme og ha lange samtaler med katten sin, dag etter dag. Dét er helt normalt, også om du ikke er eldre enn sju år.
Ruth i boka «Kattejenta» av Veronika Erstad er ei sånn jente. Hun vet det godt. Mens venninnen Kristin er ei hundejente som liker seg best i flokk, er Ruth ei kattejente som trenger mye tid alene. Kristin er mi beste venninne. Forteller Ruth. Kristin vil vere saman med meg kvar dag. Nokre dagar vil eg vere saman med Kristin, men andre dagar vil eg vere åleine. Det skjønnar ikkje Kristin. Ho er ei hundejente. Eg er ei kattejente. Hundar og kattar kan vere dei beste venner i verda, men det er ikkje alltid dei vil det same.
Tross at de er tilvent barnehage og sosialt samvær fra de er små, kan de synes det er like godt som oss voksne å komme hjem, sparke av seg støvler og strømpebukser med sig og pusle med ting på egenhånd uten å prate så mye resten av dagen.
Det er ikke nødvendigvis grunn til engstelse eller mistenksomhet selv om barn ønsker å være mye alene. Noen henter energien sin fra alenetid, andre fra sosialt samvær. Eller kanskje gjør du litt av hvert? For meg er alenetid opplagt førstevalget. Introvert kalles det. Jeg synes folk som må snakke høyt og hele tiden er masete. Om jeg plutselig får en lørdags kveld til å gjøre hva jeg vil, blir jeg aller helst hjemme alene. Sånn hadde jeg det da jeg var liten også. Sånn har mange barn det også i dag. Tross at de er tilvent barnehage og sosialt samvær fra de er små, kan de synes det er like godt som oss voksne å komme hjem, sparke av seg støvler og strømpebukser med sig, og pusle med ting på egenhånd uten å prate så mye resten av dagen. Noen har dessuten større behov for stillhet og alenetid enn andre. Ikke alle barn liker overraskelser heller. Ruth gjør ikke det: Kom her litt, Ruth, ropar pappa frå stova; vi har ei overrasking til deg. Han smilar. Eg likar ikkje overraskingar, det veit du, seier eg. Denne overraskinga trur eg du vil like, seier pappa. Men kattejenta Ruth vil ikkje til Lanzarote i juleferien, ikkje vil ho leike med Kristin heller.
Kattejenter som Ruth er ikke så ofte hovedkarakterer i barnelitteraturen. Og de blir ikke så ofte etterspurt heller. Fokus er gjerne på tøffe jenter. Det er bra! Men det er behov for å skape gjenkjennelige karakterer for alle. I Ruth har Veronica Erstad skapt en karakter jeg er sikker på vil være god å følge tankene til for mange jenter og gutter. «Kattejenta» er ei etterlengtet barnebok som viser at barn er forskjellige også når det handler om venner og vennskap. Den normaliserer det å like å være alene og å like å ha det stille og rolig rundt seg. Og dét er viktig å fortelle alle barn at er helt normalt, også de som elsker overraskelser og sydenturer.
God lesing fra Karianne!
