Utgangspunktet for denne lille boka på 125 sider er at Marguerite Duras ble spurt av den franske avisen Libération om hun ville skrive en spalte knyttet til nyhetsbildet hver dag i et helt år. Det endte med at hun skrev ti spalter for avisen gjennom sommeren. Det var i 1980. I år ble spaltene utgitt på norsk i boka «Sommeren 80».
Duras skriver på sitt værelse ved Frankrikes kyst. Gjennom vinduet ser hun havet og himmelen, feriegjester, og en feriekoloni med barn og deres ledere og assistenter. Either write something worth reading or do something worth writing er et kjent sitat. Opphavsmannen var Benjamin Franklin. Marguerite Duras er kjent for en skrivestil full av tilsynelatende digresjoner. Men når man først har lest seg inn i tekstene hennes, fortstår man at det er i digresjonene og mellom linjene og det uskrevne det hun vil si finnes. Og for meg blir tekstene hennes gang på gang som åpenbaringer om hva livet handler om. Gjennom beskrivelsene av hverdagens tilsynelatende digresjoner, skriver Duras om det livet virkelig handler om. Det høres kanskje pompøst ut, men det er sant. Alle som leser vet om åpenbaringene det kan gi å lese.
Så det er ikke distraksjoner og digresjoner når Duras forteller om utsikten fra skriverommet, vær og vind, og beskriver vennskapet hun ser bli til mellom en liten gutt og en eldre jente innimellom nyhetene om Sovjetunionens okkupasjon og krig i Afghanistan, Sommer-OL i Moskva, den iranske shajens død og begravelse i eksil i Egypt, streiken i Gdansk, som var begynnelsen på slutten for Sovjetunionen, og Ugandas, og en av verdens verste, sultkatastrofe.
Hun er krystallklar i observasjonene og resonnementene, som når hun fordømmer Sovjetunionens krig i Afghanistan og at Frankrike sender idrettsutøvere til Moskva for Jeg anser at politiske forbrytelser alltid er fascistiske, at når venstresiden dreper, er den i dialog med fascismen og ingenting annet, absolutt ingenting annet, å ta liv er en politisk lek, som leirdueskyting, og det er noe som foregår dem imellom, mordere imellom.
Like krystallklar som når hun bruker feriegjestene hun kikker på fra skriveværelset som en allegori på kapitalismen, for At på denne delen av stranden er alle rike fordi de er utstyrt med den typen intelligens som gjelder nå, den eneste som nærer sitt subjekt, den positive, pålitelige dumskapens intelligens som ikke er basert på tenkning, men på ubøyelig logikk, og som fra sin stadig mer innsnevrede bane utelukker alt som ikke angår dens kausalitet, dette vet jeg.
Og når hun forteller at hun ikke tenker noe om sultkatastrofen i Uganda, og hvis hun tenker noe, vet hun ikke hva det er, og hun er ikke i stand til å ytre det. Så skriver hun Jeg skyr den slags folk som, straks de hører om disse tingene eller ser dem, allerede vet hva de skal tenke, og hvilken slutning de skal trekke. Man skal passe seg for slike folk, for de ønsker mest av alt å miste denne vissheten, skyve den unna … .
Duras skriver de politiske begivenhetene ned på bakkenivå, og viser hvordan de påvirker, hva de betyr og hva de forteller om mennesker. Og så fletter hun inn de tilsynelatende uviktige hendelsene, som plutselig åpenbares som viktigst av alt, som vennskapet mellom den lille gutten og eldre jenta, og de voksne, feriekoloniens ledere og assistenter, som sier til jenta at Barns særegenhet aldri skal oppmuntres, men tvert imot prøves mot den felles normen.
Skrevet sommeren 1980 – Duras’ ti små spalter kunne beskrevet nåtidens politiske klima, høyrepopulismens seilas på dumskapens pålitelighet, Donald Trump, Brexit, krigen i Syria, stengte grenser og flyktningekrisen, og en visshet som kanskje og på tross av, eventuelt på grunn av, et stadig mer tilgjengelig nyhetsbilde, er mer innsnevret i dag enn for 36 år siden. Og dette visste hun, Marguerite Duras.
