Det har gått ett år, men det føles som om det var i går vi gikk over skolegården sammen med eldstemann for første gang. Sommerfuglene i magen, stoltheten i alles rygg, den lille gutten vår under den nye sekken, hans hånd i min, hundrevis av barn som fant tilbake til klassekamerater de ikke hadde sett på noen sommeruker og foreldrene deres – de så så verdensvante ut, vi var små i en ny verden.
Nyt det første skoleåret. Det er spesielt, sa ei venninne til meg i fjor. Hvordan da, spurte jeg. Jeg skjønte jo hva hun mente med spesielt, men ville at hun skulle gi meg detaljene.
I år kjenner jeg detaljene selv. Etter et par dager slapp han hånda på vei over skolegården, og det tok bare knappe to måneder før han ikke ville at vi skulle følge ham inn i klasserommet lenger. I oktober begynte vi å si hadet i garderoben. Så nærmet det seg jul, og jeg skjønte at når pappaen kjørte ham, pleide de å si hadet i bilen. Han sprang alene over skolegården, og hengte opp tøyet i garderoben selv før han gikk inn i klasserommet. Jeg ventet til etter jul. Jeg trengte noen uker til over den skolegården. Så ble det påske. Da hadde han allerede mast i et par måneder om å få gå alene til skolen. Etter påske, sa jeg, og tenkte at etter påske er lenge til. Men så kom etter påske, og jeg var glad for alt regnet. Det gikk ennå noen uker. I slutten av april i år sto jeg alene igjen på trappa og kikket etter en lyslugget gutt med en hoppende skolesekk på en stolt, men ikke lenger så smal rygg.
Det skjer mye det første skoleåret. Det er fantastisk spennende, det er så fint, og det er vemodig. Barna lærer å lese og skrive, de lærer at jorda er en liten og blå planet i et stort verdensrom, de får lekser med hjem, og nye venner, de gjør noen dumme ting, og mange smarte, og hver eneste dag kjenner de på alt de kan og på nye ting de lærer.
For oss som etterhvert skal stå igjen på trappa, skjer det også mye. Ett år går fort. I morgen har eldstemann og jeg en avtale om at jeg skal følge ham inn i et nytt klasserom for det 2. skoleåret. Allerede på tirsdag skal jeg slippe ham av på parkeringsplassen, og senere i uka skal han gå hele veien alene. I morgen er det visst vi som er de verdensvante.
Så, kjære førsteklasseforeldre, her er et råd fra ei som plutselig har blitt andreklasseforelder. Mitt beste råd for skolestart er å nyte den turen over den store skolegården i morgen for alt den er verdt. Akkurat i morgen er det det som betyr aller mest. For det er den hånda i din og dere to over skolegården for aller første gang du vil huske. En dag er det detaljene i den ferden som blir de viktigste.
Lykke til fra Karianne!
